På forelesning om forelesningen med Michel Foucault

Collège de France, Paris, 7. januar 1976, en sur januarmorgen

"Hvordan kan jeg, i tidsrommet 1 til 1 1/2 time, formidle noe på en slik måte at jeg ikke kjeder folk for mye, og at de får en slags belønning for å være vennlige nok til å komme hit så tidlig, for å høre det jeg har å si på så kort tid?"

(Takk til kollega Pål Dingstad for sitatet!)

Del dine erfaringer!

Vi hadde stor glede av å dele våre erfaringer når vi skrev denne boken. Har du som leser en erfaring å dele, en historie å fortelle? Skrive gjerne her, i kommentarfeltet til et av kapitlene. Velg et passende kapittel, eller benytt kommentarfeltet til dette innlegget her.

Hilsen Håndbokforfatterne.

Kapittel 1: Forberedelser – Hva er jeg på vei til?

«De fleste akademiske løsarbeidere vil nok kjenne seg igjen i Erlend Loes naive og supre diskusjon med astrofysikere om tid og rom: «Jeg driter i rom, men jeg har et problem med tid». Du vil ofte være i en situasjon hvor du føler du har for lite tid til forberedelse, og hvor du mangler den fullstendige oversikten over temaet du skal undervise i. Muligens er du redd for å føle deg dum som et esel når du står i auditoriet og foreleser på et uvant tema for første gang.

Du må forberede deg lurt. Her finnes det heldigvis en del erfaringer å trekke på. Vi har organisert materialet i tre kategorier:

1) forberedelser av en enkeltforelesning som vikar,
2) forberedelser av en forelesningsrekke, og
3) forberedelser når du skal ha ansvar for hele kurset.»

Kapittel 2: Undervisningen – Hvilke teknikker kan jeg bruke?

«According to most studies, people's number one fear is public speaking. Number two is death. Death is number two. Does that sound right? This means to the average person, if you go to a funeral, you're better off in the casket than doing the eulogy.» (Jerry Seinfeld)

«Vi som velger undervisning som levevei utsetter oss jevnlig for situasjoner som andre skyr som pesten. Hvorfor denne trang til selvplaging? Undervisning kan betraktes som en risikosport, og det er naturlig at man iblant spør seg om det ikke hadde vært bedre å ha en jobb der man ble mindre eksponert. På en dårlig dag vil nesten alle andre jobber virke mer forlokkende enn å skulle stå foran en forsamling studenter.

I dette kapittelet møter vi sceneangsten ved å trekke undervisningen så langt som mulig ned på bakken. Vi gjør dette ved å presentere en rekke helt konkrete teknikker som kan brukes i undervisningen, så som presentasjonsrunder, mikroppgaver, summegrupper, tenkeskriving, tidsstyrt definisjon etc.»

Kapittel 3: Undervisningen – Hvordan skal jeg formidle?

«Tenk så mye interaktivitet, avbrekk og studentdeltakelse du kan fylle forelesningen med! Heller enn å stå å være suveren enetaler bak kateteret. Ja, mye kan gjøres. Men den samlingen med teknikker vi har presentert for deg tar deg allikevel bare et stykke på veien.

I bakgrunnen lurer allikevel sceneangsten. En stor porsjon av «deg selv» står på spill. «Deg selv»; den du er eller blir ved at du blir sett av andre, mange andre, og summegruppene tar deg bare periodevis bort fra dette.

I dette kapittelet tar vi derfor for oss forelesningen, seminaret og veiledningen som nettopp forestillinger, uten å sky unna måten disse institusjonene ikke bare dreier seg om å fortelle, men også om å forestille.»

Kapittel 4: Evaluering, eksamen, sensur – Gikk det bra?

«Etter endt time vender du nedbrutt tilbake til kontoret. Du er helt tom for energi. Så presser en lammende selvkritikk på. Lite gikk etter planen, en plan som i tillegg hadde vist seg å være temmelig håpløs i utgangspunktet. Og ikke nok med det: Ved semesterets slutt presterer studentene usedvanlig dårlig på eksamen.

Det er fint å ta vare på en god følelse og det gjør mindre godt å dvele ved en dårlig en. Men litt uavhengig av hva du følte kan det være lærerikt å finne ut hvordan undervisningen egentlig fungerte og hva studentene fikk ut av den. Var den dårlig følelsen egentlig så riktig? Eller: Var det virkelig din fortjeneste at halvparten fikk A og ingen strøk?

Paradoksalt nok er det slik at en evaluering ikke bare sier noe om det som evalueres, men også om den som evaluerer. Dette kapittelet er derfor delt i to hovedpunkter:

1) Studentenes evaluering av deg, og
2) Evaluering av studentenes prestasjoner ved eksamen.»

Vaskeseddel versjon 0.2.1

"Denne boka var redningen for meg. Jeg brukte den som en kokebok."
– Astrid Skatvedt, fersk foreleser, Vestfold.

"Leste hele boka i et jafs. Akkurat som god krim: klarte ikke å legge boka fra meg!"
– Wenche Dageid, fersk foreleser, Psykologi, UiO.

Ideen til denne boka ble unnfanget da de fem forfatterne møttes på universitetspedagogisk seminar ved Universitetet i Oslo. De begynte å skrive om sine erfaringer på en måte som var konkret, egenopplevd og ujålete. Og de har endt opp med å skrive en bok om det å forelese, holde seminarer og veilede som er så å si blottet for pedagogisk jargon.

I denne boken er det underviseren som står i fokus. Boken presenterer en utvalgt samling av erfaringer som fokuserer på foreleseren, seminarlederen og veilederens praktiske hverdag. Den gjør det i form av en en lettlest tekst, spekket med lister, bilder og scenarier, "(skrekk)-scenarier", for sikkerhets skyld. Det er ikke alltid lett å være fersk forleser, men det hjelper med litt galgenhumor, samt trøsten i å se at andre har feilet, og funnet veier ut av uføret.

Det er selvfølgelig lurt å forberede seg med studentene for øyet, for i de fleste tilfeller bidrar de teknikkene som virker for studentene også til å gjøre hverdagen lettere og lystigere for deg. Men denne boken erkjenner at du som foreleser befinner deg midt i en hektisk hverdag, og at du ikke bare må streve etter høye pedagogiske mål, men ta en god del pragmatiske valg for å få døgnet til å henge sammen.